“Det er tre ting som er sterkt i denne verden, det er bjørnen, spriten og jag”.
— Charles Jensen

 

Laggo – et lite stykke Finnmark

Av Sindre Mittet

I ei grisgrendt bygd, noe utenfor metropolen Molde finner du bygda Kleive, og med den, bygdas store sønn Leif. Gjøkungen er vokst opp her, men liker å si han er fra Molde, altså metropolen. Molde har både rundkjøring, kebabgatekjøkken og et middelmådig tippeligalag, og med hele Norges kjæledegge, ”Titten Tei” ved roret. Leif liker å KASTE med flue, og inviterte meg derfor sommeren 2010 med opp til Laggo for å besøke Charles Jensen og dette gudsforlatte stedet på jakt etter sølv. Jeg takket ja til et lite stykke Finnmark.

I Kirkenes ble jeg møtt av reiselederen på flyplassen. Sammen med Espen gikk ferden til Varangerboten, videre over Seidafjellet og ned gjennom Skippagurra før vi omsider kom oss ombord i katamaranen som skulle ta oss til Laggo.

Det var en flott båttur med sveler, kaffe og en god porsjon tullprat. Forventningene var skyhøye da Leif flittig fortalte om de andre turene han hadde hatt til Laggo. Et smykke av ei lita elv, godt innsig av laks og hvor du formentlig ville tilbringe flotte dager uten å stå i kø.

Selv hadde jeg bare hørt om Laggo via det NRK` sendte programmet, ”der ikkje nåkon skulle tru, nåkon kunne bu”. Charles Jensen var hovedperson og bodde her hele året gjennom. Uten strøm, tv, eller nett dekning.

Charles var utdannet lærer og jobbet i sine yngre dager i Alta. Etter hvert flyttet han til Laggo hvor han bor den dag i dag.

Vel fremme etter et par timer i båt, ble vi møtt på kaia av Charles. Han kjørte oss opp gjennom dalen på sin traktor. I reisefølget var også en Kai, også fra Kleive og en bekjent av Leif.

Totalt var vi altså fire mann, tre fluekastere og en fluefisker. Vi ble innlosjert på Charles gamle gård som hadde det aller mest nødvendige. Vi hadde via Skippagurra vært over grensen til Finland for å handle mat, Lapin Kulta og diverse ildvann. Dette skulle holde i en hel uke til fire gjøkunger. Det ble for lite av alt. De siste to dagene av oppholdet levde vi på konge krabbe (uten tilbehør), vann og blåbær.
Det er faktisk den eneste fisketuren jeg har vært med på, hvor vi ikke gikk opp i vekt. Den siste dagen kan jeg sverge på at Leif var så smal over skuldrene at han bare hadde en brystvorte.

Etter en dag å ha fått påspandert heimkok fra Jensen, (ca 100% sterkt) kan jeg huske han sa; ”det er tre ting som er sterkt i denne verden, det er bjørnen, spriten og jag”. Etter denne drammen kloret Leif av all malingen på ei sjøbod like ved, dette samtidig som han stammet frem at det må ha vært noe med frokosten han ikke tålte.

Fisket var spesielt de to første døgnene. Flere steder var ikke elva dypere enn at du kunne krysse den til fots. Laksen viste seg frem over alt, og ved flere anledninger kunne vi nesten ta på den i det den spratt rundt bena dine. Fra tid til annen var den borti og rev litt i flua, men det var alt.

Til tider frustrerende, men synet av den gjør deg alltid om til en strutsunge. I Laggo kan du bare fiske med flytesnøre. Valg av line var derfor ikke et tema. Fluer derimot ble byttet sporadisk, store og små ble forsøkt, men uten resultat. Etter de to første dagene fikk vi litt regn. Dette skulle vise seg å bli helt avgjørende.

Den tredje dagen landet vi flere lakser. Alt fra et par kilo til ca 5 kilo. Vi brukte små fluer på den tidligere nevnte flytesnøret.

Jeg husker ikke navnet på hølen, men det var to flotte ”holding pool`s” like nedfor hytta. Her fanget vi flere lakser.
En kveld holdt jeg og Leif på å sikte oss inn på flere store fisker som viste seg i kulpen, men vi fikk den ikke til å ta. Ei lita fjellsame dukket brått opp og satte seg ned på benken i påvente av en mulighet til å slippe til. Hun fortalte at hun hadde fått ei rød flue av en venn som hun alltid skulle sette på om de andre ikke fikk fisk. Det var en Red Francis hun hadde med. Sammen med Leif satte jeg meg rolig tilbake etter x-antall kast i kulpen og lot fjellsamen forsøke. Begge var vi sikre på at dette ikke ville lykkes. Etter få kast satt den. Rolig som skjære på tunet dro hun laksen fint inn, tok av flua og la den forsiktig tilbake igjen i boksen før hun takket for at hun fikk prøve seg i kulpen ”vår”.

Vi var spytta på, tygd opp, ydmyket og slått. Vi drakk Lapin Kulta og noen få Bache G resten av kvelden.

Utover uken fikk vi mer fisk. Selv landet jeg et sølvblankt missil på ca 9 kg rett nedenfor hytta. Den tok på en trippekrok str. 12 og som var selvbundet. Et forferdelig ut-ras nedover elva, og hvorpå jeg og Espen løp etter. 200 meter lengre nede ble den kjørt knallhardt og landet på fin rulle stein. Det var et flott sølvblankt eksemplar av en Finnmarks laks. Etter denne drakk vi mer.

Et spesielt møte med Finnmark, da vi hverken hadde telefon, tv eller radiobølger. Totalt isolert fra omverden. På sett og vis godt, og definitivt noe dagens ungdom burde forsøkt.

Turen hjem holdt vi alle på å dø. Den samme katamaranen skulle hente oss i et forferdelig uvær. Charles som har bodd her en årrekke sa, ”i dag kommer ingen båt, ikke i dette været”.

Vi sto sammen i ei lita sjøbu på 8 kvadratmeter og holdt oss fast i påvente av enten å blåse til havs, eller bli med båten om den i det hele tatt kom. Etter noe venting kom båten. Bølgene og været gjordet turen til et mareritt. Jeg var helt sikker på at jeg skulle dø. Synke rett ned på 200 meter og bli liggende. Det var slutt, finito – Game Over.

Til min store forundring klarte vi oss, omsider kom fargen tilbake i knollen, den sammen med mobil dekningen og jeg fikk ringt hjem og fortalt at jeg lever.

Jeg hadde fått fisk, vært i Laggo og fått møtt legende Charles Jensen. (Leif kjente jeg fra før).

Laggo er så definitivt en liten perle, og et lite stykke Finnmark. Bare så synd det ikke går tog.

Takk for turen, selskapet og til Charles for uforglemmelige historier og gjestfrihet.

 

Sindre Mittet – definitivt ingen sjømann