Jeg har gjennom mine 20 år som en langt over gjennomsnittlig ivrig fluefisker, besøkt mange flotte steder, i utland såvel som innland, men aldri et som dette.
— Sindre Mittet, Salmologic Ambassador

 

Jeg, Kongen og Herman Friele

Av Sindre Mittet
 

Jeg hadde fisket i nærmere tre timer, og natt var akkurat i ferd med å bli til dag, idet jeg kunne se brytningene av lys i det lette skydekket på himmelen. Med falkeblikk fulgte jeg snøret og den nøye utvalgte flua sakte drive inn mot land.
Jeg var i Lærdalselva for aller første gang, på valdet til Herman Friele, og hvor selveste Kongen tilbringer formentlig vel anvendte timer hver sommer. Det hadde vært flom, og elva var på full fart ned igjen. Rapportene fortalte om store mengder laks på vei opp.

 

En mørk vinterkveld fikk jeg telefon og et påfølgende tilbud om å bli med en kollega å fiske på et av de flotteste strekkene i Lærdalselva.
Opprinnelig hadde jeg satt av sparepengene til en ny tur over til Island i september, men takket umiddelbart ja til å bli med denne litt gråsprengte, tilårskommen og noe uforutsigbare kollegaen min.
La oss kalle han Kåre.

Etter samtalen føltes det som om norsk tipping hadde ringt meg fra Hamar og meddelt meg at x antall millioner kroner rullet inn på bok. Altså i dette tilfellet gikk høvdingene rett ut av kontoen, og inn til grunneieren i Lærdal. Uansett, samboeren ble konfrontert hardt og bestemt; ”jeg er ikke disponibel i perioden 3 – 7 juli grunnet laksefiske i Lærdal”.
Mons Frydenlund, en av flere grunneiere ved Blåflat, Bruhølen og Nedre Lysne i Lærdal foret meg gjennom våren med statistikk, tips og informasjon om elvestrekket.

På telefon hørtes denne karen noe merkelig ut, altså positivt merkelig. Det var behjelpeligheten selv, engasjert, nysgjerrig og en langt over gjennomsnittlig pratsom fyr. Jeg liker å snakke fiske, men hadde det ikke vært for noen små ”Billy Boy” finter hadde jeg sikkert snakket med ham ennå.

Jeg må si jeg gledet meg til å møte denne Lærdølen.

Møte svarte til forventningene. Ikledd lilla gummistøvler, en slitt dongeri bukse med beltespenne noe under brystvortene, men godt over navlen, brun V-genser, caps og brillene til Ivar Medaas, var bilde jeg hadde laget av Mons i hodet identisk med karen som rundet fjøshjørnet.
Desinfiseringen av utstyret og den teoretiske gjennomgangen av lover og regler tilknyttet laksefisket i elva var så detaljert at jeg på et tidspunkt var bekymret for at vi i det hele tatt kom til å rekke å fiske i løpet av de tre døgnene.

Mons viste seg å være en svært kunnskapsrik, engasjert og imøtekommende kar.

Jeg har med årene fisket i en god del elver, innenlands så vel som i utlandet. Sjeldent, eller aldri har jeg fisket noen steder der forholdene har vært så til de grader tilrettelagt for gode fiske opplevelser. På hvert strekke var det satt ut postkasser med nødvendige skjema, utstyr for merking av fisk, oversikt over øvre og nedre grenser samt informasjon om de generelle fiskereglene. I tillegg var det bilveg helt ned til hver enkelt pool.
Stangholdere, bålplass, sittebenker og nyslått gress som enkelte steder ville fått "Tutta" til å felle en tåreskvett, virket å være en selvfølge.
Jeg mistenkte Mons for å ha en stor del av æren for disse flotte forholdene.

Vi skulle få bo hos noen venner til vennen av vennen min, og dro som avtalt noen kilometer oppover dalen til vi kom til et lite hvitt hus like ved vegen.
Her ble vi møtt av en hyggelig familie som nettopp hadde "stjålet" 5 kg nypotet av naboen. Vi ble bedt om å sette oss til bords hvorpå spekemat med alt av tilbehør kom serverende fortløpende. Jeg spiste meg mett,  drakk en lettøl og lyttet for det meste i et forsøk på å kartlegge hver enkelt uten å by på for mye av meg selv. Normalt sett er personer raskt satt i "bås", da jeg alltid har hevdet å være en langt over gjennomsnittlig god menneskekjenner. Jeg klarte overhodet ikke fokusere, jeg kunne høre elva. Jeg satt fast i min egen fiskeboble, og hadde store problemer med å komme ut. Den eneste velfungerende medisinen er å komme seg fortest mulig i finstasen og ned til elva.

Endelig, rundt midnatt var jeg og Kåre klar ved Nede Lysne. Han fikk naturlig nok starte siden det var han som hadde invitert meg med. Vi fisket over denne hølen grundig og med presisjon som om livet sto på spill. Ingenting.

To timer etter midnatt etter hver vår runde på hølen, bestemt vi oss for å dra opp å prøve Bruhølen. Et forholdsvis bra parti av elva med stri strøm, men likevel flere steder hvor du enkelt kunne fiske av partier ved å sette noe mindre fart på flua. Etterretningen fra Mons tilsa at dette var en holdingpool, og at det var flere steder laksen parkerte på valdet, om ikke annet tok pauser.
Kåre hadde nettopp gått over, men verken sett eller kjent noe. Likevel var det noe i nattemørket som tilsa at her var det fisk, stor fisk.

Jeg startet øverst i hølen, og hadde peilet meg ut et midtparti i elva hvor jeg ville fiske flua nøye og med variasjon. 
Det hadde nettopp vært en mindre flom, men elva ramlet kontinuerlig mens vi holdt på. Rapportene sa også at store mengder med fisk var sett lengre nede i elva, stor fisk. Det måtte da vel være fisk her?

Natt var akkurat i ferd med å bli til dag, da jeg kunne se brytningene av lys i det lette skylaget på himmelen. Det var sommer, 15 grader og fantastiske forhold for en nostalgisk laksefisker som undertegnede.
Jeg fulgte min medium store Sunray flue med falkeblikk drive sakte inn mot land. Den var i ferd med å drive helt inn i gresset, og farta på flua hadde akkurat begynt og avta, et lite rolig inntrekk, ingenting, så et til, og der, et lite skvalp i vannet og en grov rygg viste seg i vannskorpa. Helt inne ved land, hvorpå snøret tok turen rett ut i sidestrømmen på et brøkdel av et sekund. Jeg kjente umiddelbart at dette var stor fisk. Jeg ble stående med stanga i bøy og det virket rett og slett som jeg satt fast.
Minuttet etter var min kollega på plass med håv. Jeg med knekk i knæra, akkurat som gutta på sentralbanestasjonen i Oslo, Kåre uten hår og blass mellom tennene, sto paralysert med håven, og øyne som en nydradd uer som akkurat hadde kommet som et prosjektil i fra 100 meters dyp. Hvordan angriper vi dette?

Joda, jeg fikk presset den litt omsider før den bestemte seg for å dra av sted med strykene og en ca 100 meter nedover i elva.

Her var det stopp, jeg hadde vel ca 50 til 100 meter til hvor jeg kunne gå etter, men da var det slutt. Dro laksen videre her var det over og ut, jeg måtte få kjørt den såpass på stedet at den ikke fikk si farvel. Etter en kamp på ca 25 minutter klarte min kollega å håve den. Det var en knall hard kamp, og en av de største laksene jeg har fått på flue. Et sølvblankt grovt missil av en hannlaks som ble anslått til minimum meteren.

Laksen ble merket og satt ut akkurat som Mons hadde gitt instrukser om. Jeg kjente et velbehag som ikke kan beskrives, men som bare må oppleves. Jeg hadde fått kjent på kreftene til den berømte lærdalslaksen, formet som en missil, sterk som spriten og bjørnen. Komplett lykke.

Jeg kom meg i seng et sted mellom fire og fem om morgenen, jeg sov ikke et sekund. Øynene var som klinkekuler, eller rettere sagt som sprengte sikringer. Tankene rundt opplevelsen svømte ustoppelig rundt oppe i knollen min.
Selvsagt burde jeg fått en blund på øye, jeg hadde kjørt hjemmefra klokken 8 om morgenen med påfølgende fiske samme natt.

Jeg ga opp, veltet min veltrente kropp ut av sengen. En kropp som av noen er blitt beskrevet som en pyramide på avstand, sittende og med vadebukser på. Inn i finstasen og ned til elva. Blåflat lå urørt og innbydende, elva hadde falt ytterligere, og formelig skrek etter å bli utfordret av Salmologic`s new ”working Horse” 14,3” – 35 g.

Jeg fikk fisket i 30 minutter før et nytt missil angrep sto for tur. Denne gangen ble jeg, eller flua da, truffet så hardt at jeg ble redd. Et beskjedent skvalp i vannet bare timer tidligere, ble denne gangen til sammenlikning forvandlet til et komet nedslag med tilvarende kraft i vannskorpa. Også denne gangen helt inne ved land.

Den dro 120 meter nedstrøms før jeg rakk å presentere meg selv, slik jeg alltid har til vane å gjør ved fast fisk. Gravity`n ble strammet til, og jeg bestemte meg for å kjøre den knall hardt. Jeg vant, jeg landet en ny hannlaks, også denne et prakteksemplar av en lærdølslaks. Noe mindre enn den første, men likevel også nærmere meteren.

Jeg bøtta innpå en general på størrelse med en mandarin, og ble sittende i gresset nostalgisk, og nesten med en tåre i øyekroken etter å ha gitt laksen friheten tilbake. Der og da følte jeg meg som fetter Anton i Donald Duck.
Hadde jeg bare kunnet få oppleve dette en gang til.

Jeg dro på den lokale handelsforeningen og handlet inn kaffe, egg, bacon, noen ferske bananer, fersk brød og kald melk. Oppe i det hvite huset møtte jeg en opplagt kar i trappeoppgangen som het Ole Petter. Vi hadde hilst kvelden før, men jeg var i "bobla" og husket overhodet ikke hva han het. Han hilste høflig god morgen, før han spurte; ”har det skjedd noe i løpet av natten?”

Om det hadde skjedd noe sa jeg?, kom å sett deg så skal jeg fortelle. Vi laget frokost, kokte kaffe og så begynte jeg å fortelle. Det var den beste frokosten og starten på en dag jeg kunne drømme om.

Jeg landet ytterligere to store flotte lakser på  turen.

Vertskapet og bevertningen var i en særklasse, og jeg følte meg til tider flau over ikke å bidra mer med det utenomsportslige. Etterhvert som vi ble bedre kjent fikk jeg også satt alle og enhver i "bås", alle i den samme faktisk. Vi tilbrakte noen timer hver kveld i den lokale baren, skrønet, lo, og gamle historier ble nok en gang pyntelig endret. Hver kveld fikk vi besøk av en som het Bache Gabrielsen, født og oppvokst i Holmestrand. Trivelig kar.
Utover nattetimene i baren så jeg for meg Mons komme inn døren, han kom ikke, og det kan vel være like greit, vi hadde nok vært der ennå.

Jeg vil med dette få takke spesielt vertskapet, men også de øvrige besøkende for at jeg fikk lov å oppleve dette fiskeeventyret i det som kanskje er Norges vakreste elv. For maten, overnattingen, gjestfriheten og minnene etter turen.

En stor takk til Mons Frydenlund for strålende service, etterretning og behjelpelighet rundt spørsmål relatert laksefiske i Lærdal.

Jeg har gjennom mine 20 år som en langt over gjennomsnittlig ivrig fluefisker, besøkt mange flotte steder, i innland såvell som i utland, men aldri et som dette.

Jeg gir denne turen terningkast 6, og kommer selvsagt mer enn gjerne tilbake.


”Til den tid VårHerre har tildelt det enkelte menneske, gjelder ikke den tid der blir anvendt til fluefiske i Lærdal”.

 

Tight lines

Sindre Mittet

Nedre Lysne / Blåflat / Bruhølen. CLICK ON PICTURE TO ENLARGE