Eg trudde da va nåkå gale, eg e heilt sekker på at eg fekk svar før meldinga vart sendt
— Kong Harald

 

Hunsteigen, Lærdal 2016

av Sindre Mittet


Etter endeløse timer med venting på sms fra Kong Harald, tikket endelig den forløsende meldingen inn. Fire sekunder etterpå hadde jeg svart, eller som Harald sa; ”eg trudde da va nåkå gale, eg e heilt sekker på at eg fekk svar før meldinga vart sendt”.
Jeg skulle få oppleve Dronninga en gang til, den enorme laksen, formet som et missil, og det majestetiske stedet som skriker etter besøk av en langt over gjennomsnittlig fiskekåt nerd som undertegnede.

 

Mandag 4 juli startet jeg opp transporter `n, fullstappet av sukkertøy fra Salmologic`s sortiment. Pulsen var skyhøy, likeledes forventningene.
Planen var i år som i fjor, en liten tur opp på hytta til operasjonslederen ved Stranda fjellet for en kopp kaffe og fastelavnsboller.
Hytta var strøken, kaffen noe mild og bollene uteble. Uten å gå i detalj så hadde operasjonslederen endret noe på planen i år, han ønsket riktig nok ikke utdype dette uten advokat til stedet, og brukte fornuftig nok rettighetene sine til ikke å utdype dette nevneverdig mer.
Operasjonslederen ble med hele veien i år. Det skulle vise seg å bli et fornuftig valg.

Vi freste ned til saftkokerne på rekordtid, kun et lite stopp i heimbygda til Jon Kåre, metropolen Stryn. Vi logget inn på et lite bakeri som serverte noen enkle småretter og kaffe. Noen lokale hillbillys fra omgangskretsen hans satt ved et bord og kvitret som små kjøttmeiser, og inviterte oss ned ved bordet. Jeg forsto ikke et ord, det var som å sitte å høre på NRKs  tidligere kringkastingssjef Bjartmar Alv Gjerde i heftig diskusjon med Einar Førde.

Vel fremme ved Buggehytta ble vi høytidelig tatt imot av Kaptein Fjellro og hans besetning. Kartkoordinatene til stedet hadde jeg plottet inn på min nye GPS, sekunder etter at jeg mottok den tidligere omtalte tekstmeldingen fra Kong Harald.
Hytte og hytte?, under omvisningen kunne jeg like gjerne vært en del av TV 2`s ”lukket visning”, stedet var så til de grader eksklusivt at jeg rundt hvert hjørne forventet oppsynet av en eller annen smurf fra kapitalens underverden.
Vi skulle i år få fiske ved Voll, med tilhørende høler som Old Pastor og Kuvelda. Førstnevnte angivelig en av de aller beste hølene i elva. Jeg hadde skaffet meg en del etterretning, selvsagt klassifiserte opplysninger, og som jeg kun delte med besetningen. Disse to hølene er fiskbare uavhengig av vannstand, slik sett ble yr.no redusert med x-antall 1000 klikk fra undertegnede i juni måned.

Vi ble losjert inn på hvert vårt rom, og med alt av fasiliteter du kan drømme om. Dette stedet må være guds gave til en fluefisker. Stedet hadde alt fra eget tørkerom til vadere og fiskeklær, nedsenket utendørs boblebad, egne flotte soverom og et kjøkken som hadde fått klovn og ”kjendis” kokk Eyvind Hellstrøm til å svelge tunga si.
Noen snakket også om en italiensk designer stol i stua, den var dyr forsto jeg. Jeg filmet den, tok bilder av den, men våget aldri å sette meg ned i den.

Gjennom våren og delvis vinteren hadde jeg hatt god kontakt med Mons. Han hadde jevnlig oppdatert meg med alt av fiske relatert informasjon fra Lærdal. Vi avtalte da også at jeg skulle ta turen innom for en liten prat. Det ble igjen en minnerik opplevelse, og til min store overraskelse ble jeg også overrumplet med en gave. Mons hadde satt så stor pris på omtalen i reisebrevet fra i fjor, at undertegnede ble skjenket en fin flaske Bache Gabrielsen. I posen var det et urørt eksemplar av lokal avisen hvor artikkelen hadde kommet på trykk, dette sammen med et flott kort.

Avisa, kortet og til og med flaska har jeg ennå stående på øverste hylle i mitt fiskekapell.

Formalitetene ble unnagjort hos Mons, og vi var endelig klare til å starte fisket. Vi kjørte opp til Buggehytta hvor Ole Petter og Monica sto for fersk sjømat. Krabbe, reker, kreps og gud vet alt som kom på bordet. Vakkert dandert og nydelig tilberedt, selvsagt med utsøkte viner for å ledsage de ulike smakene.

Vi fikk i oss maten, som for anledningen var aldeles nydelig. Jeg hadde nok en mistanke om at det ikke bare var undertegnede som begynte å slite med fiske abstinenser. Gruppa hadde nemlig fått inn en ny medarbeider, Ola het han, også en ”onkel”. Jeg kunne se at han under måltidet hadde flere ukontrollerte rykninger, flakkende øyne, og snakket tidvis svært usammenhengende og rart. Var han syk, eller var dette en ”fiske slektning”?

Jeg fulgte litt ekstra med på denne Ola den første runden ved elva, og kunne raskt se at han alltid tok to steg før skoa flytta seg. Jeg satte dette i sammenheng med mine tidligere observasjoner, men fant senere ut at han bare hadde alt for store vade sko.

Onkel var bare fiskesyk, han hadde fiskefeber og led av de samme syndromene som undertegnede. Fastlegen kan ikke helbrede dette, den eneste medisinen som virker er vade klær, rikelig med flueutstyr, fiskekort og ei elv.

Old Pastor var som i drømmene, majestetisk. Vi brukte god tid på å studere den lange innbydende renna, grunn inn mot land og ei dyp renne på motsatt side med varierende stryk og hastighet. Den nederste nakken så også svært innbydende og farlig ut. Vi forsto alle sammen at denne måtte holde fisk.
Etter bare få minutter begynte sølvet å vise seg. Ikke bare nede på nakken, men midtpartiet og den øverste delen var full av laks, stor laks og som til stadighet var oppe i vannskorpa.

Deler av elva skrek etter mere vannføring, og erfaring tilsier at laksen nødvendigvis ikke er bitevillig selv om det er mye av den. Uansett, det visuelle synet av sølv for frem heroin knekken i knæra, det sylskarpe hauke blikket og den rake ryggen.

Vi lot operasjonslederen få velge, han trakk seg klokelig nok opp og øverst i hølen, hvorpå Ola tok nakken og undertegnede startet midt imellom.
Det var ikke fisket mange minuttene før jeg så tegn til interesse rundt flua til onkel Ola nede på nakken. Noen ukvemsord og meldinger ble sendt oppover, jeg fikk ikke detaljene, men det var nok til at jeg fortsatt hadde fullt fokus.

Vi fisket hardt fremover denne kvelden, byttet fluer og snører, men det var fortsatt ingen av oss som klarte å irritere den nok til hugg.

Kaptein Fjellro hadde tatt med seg Kongen og Ole Petter ned til Kuvelda. Dette strekket antar jeg kunne være fiskbart 100 til 200 meter, den holder en dyp høl og med en fin strøm på motsatt side. En klassisk holding pool.

Utfordringen her ville eventuelt være å lande stor fisk, (ihvertfall alene). Nedover var det stopp dersom fisken forsøkte å dra nedstrøms gjennom brua. Det skulle vise seg å bli noen spektakulære minner fra denne hølen.

Utover kvelden var det lite action, men fortsatt så vi mye stor fisk.

Klokken 0130 var alt dødt. Natten var på sitt mørkeste, fuglene hadde tatt kvelden, det samme hadde kaptein Fjellro og hans tremannstropp. Det eneste vi kunne høre var knitringen fra bålet, og lett sipping fra svart kaffe. Fra Buggehytta og ned til valdet var det noe kilometer. Vi måtte kjøre bil. Onkel Ringnes, Bache G og de andre slektningene ble derfor igjen i hytta denne kvelden.

Fotografen kaller det for den ”blå timen”, selv har jeg ikke noe navn på den, jeg vet bare at det er det er den flotteste timen i døgnet. Natt blir til dag, og naturens voktere begynner så smått å våkne til liv. Det er den mest spennende timen en fluefiske kan anvende i elva.
Selv har jeg erfart utallige fisketurer med tregt fisk, hvorpå denne timen forandrer alt.

Uten sammenlikning forøvrig, men legenden Geronimo sa; ”solen går ned, den står alltid opp igjen”, Sand Creeck 1884.

Er det ikke litt sånn da? Du fisker og fisker, du vet sølvet står der og lurer på hvorfor i all verden den ikke viser interesse for flua. Så, ut av intet eller som nevnt over i den ”blå timen”, PANG...

Vel, jeg ruslet opp øverst i hølen med Skyborn`s working horse og med et lett synkesnøre. I enden av fortommen hadde jeg valgt ut en rød Artic Shadow i størrelse medium med dobbel krok.
Helt øverst og bare etter få minutter rev det til i flua hvorpå laksen dro den med seg ut i midtstrømmen. Etter en liten stund ble den landet pent noe nedenfor, ei ”sild” på ca 85 cm. Det tilsvarer 5-6 kg, en flott fisk som ble satt pent og pyntelig ut igjen.

Onkel Ola hev seg på nakken umiddelbart, og jeg fortsatt turen nedover. Jeg hadde ikke fisket mer enn 30 meter før det rev til igjen. Denne gangen bars det nedstrøms i en voldsom fart, den stoppet med et påfølgende luftig svev hvorpå den slo seg av.

Jeg fikk sendt morsesignal ned til operasjonslederen i gapahuken, og ba ham komme seg ut i elva straks.

John Kåre kom seg opp og ut i elva, og det varte ikke lenge før vi kunne se tegn på at noe var på gang. Laksen hadde tatt flua i det samme området, og en hard påfølgende kamp med missilet varte i 20 minutter før vi fikk håvet den. Et prakteksemplar som veide 11.4 kg og som han valgte å ta ut. Sølvblankt, grovt, formet som et missil og uten en skavank. Natten ble avsluttet med en siste runde som for undertegnede endte med en ny hunnlaks på ca 95 cm, jeg anslo lasken til et sted mellom 9 og 10 kg.
For et sted, for en natt og for en fantastisk start på turen.

Vi dro hjem på morgenkvisten, og fikk oss noen vel anvendte timer på øyet. Jeg hadde i år, som i fjor store problemer med å sove den første natten, de ukontrollerte rykningene, de blodsprengte øynene og den skyhøye pulsen ville ikke gi slipp.
Vi sto opp til en fantastisk frokost. Hjemmelaget syltetøy fra Gunvor, ferske hjemmelagde brød, speilegg, bacon, nytraktet kaffe, historier og fortelle og et godt selskap.

Det ble fisking utover dagen, og nye planer ble lagt. Monica og Gunvor kom på besøk ved Old Pastor med nypotet og spekemat, jordbær, frukt, flatbrød og rømme. Senere denne dagen hadde vi klippfisk med brandade, bacon og spansk chorizo-pølse. Den påfølgende dagen ble det grilling ved sjefskokken Indseth. Et fantastisk måltid som jeg sent vil glemme.

Til dessert var det is, og så må vi heller ikke glemme spa opplevelsen ved Monica.
Hun hadde sammen med Gunvor importert noe de kalte Celica Gjørme fra Island. Dette skulle du påføre ansiktet og knollen, og som igjen formentlig skulle gi deg lengre levetid og en flott glatt baby hud.
Vi satt der som noe gjøkunger, det må ha vært et skrekkelig syn. Jeg kunne jo ikke se meg selv, men etter å ha studert onkel Ola og operasjonslederen kunne de raskt minne om noe mellom en krysning av en kjøttmeis og Kermit i Muppet Show.

Den påfølgende morgenen dro jeg ned i Kuvelda. Det var mitt første møte med hølen.
For anledningen hadde jeg bestemt meg for å kjøre på med et flyte snøre og en lett 26 grams utgave av Salmologic`s nye Skyborn serie.
Det er et smykke av et oppsett, og en fantastisk opplevelse å gå med.
På brekket dro det til i min lille utvalgte Gaspe Shadow. Fan, den måtte ikke gå gjennom brua, da var det slutt. Jeg kjørte den så lett som mulig, men hadde ved flere anledninger store problemer med den. Det var en stor fisk.
Etterhvert ble den med meg oppover i hølen, helt opp i strykene hvor det er noe grunnere inn mot land. Der ble det en voldsom kamp, og jeg kjørte den knallhardt for at den ikke skulle reise ned igjen. Bua på stanga var så bøyd at jeg trodde tuppen skulle ta borti håndtaket i det hele greia gikk til helvete.
Stanga knakk så flisene haglet rundt ørene mine. I villrede og panikk kom jeg meg raskt ut i elva og fikk tak i fortommen, fisken var ennå på. Jeg dro det jeg kunne, og fikk etter noe svært klossete manøvrer fisken på land. Den ble også satt ut igjen, en flott hunnlaks på ca meter`n. Jeg er glad ingen så innspurten, jeg måtte ha sett ut som en kloning av Forest Gump.

Etter kampen ble jeg enig med meg selv om at det kan være greit og dra ned hit med en venn.

Morgenen etter sto jeg der igjen, alene! Helt utrolig at jeg i det hele tatt kom meg gjennom grunnskolen. Det skjer vel ikke noe en gang til?, jeg ringer Ole Petter eller Ola om det skjer noe. Jeg monterte opp GoPro`n og dro igjen over med flytesnøre og ei lita Gaspe Shadow. Det smalt igjen. På nøyaktig samme stedet.

Denne gangen merket jeg at det var en alvorlig stor fisk. Den dro ned mellom bru karene, og jeg kunne både se og kjenne at snøret firet seg inn mot brukarene. Jeg var maktesløs.
Dette kunne aldri gå bra. Jeg ringer Ole Petter eller 112, hvis ikke dette er akutt så vet ikke jeg. Telefonen hadde jeg selvsagt lagt igjen i bilen.

Vi sloss i 20 minutter. Fisken var aldri ute av vannet, men jeg hadde den ved to anledninger helt inne ved beina mine. Jeg anslo den til ca 15 kg pluss - minus.
Fortommen sleit, og i ettertid så jeg fortommen helt opprevet som følge av kampen nede og inn mot brukaret. Dette var tungt, forferdelig tungt. Jeg var heldigvis ubevæpnet og edru.

Jeg dro opp i Old Pastor hvor onkel og Ole Petter fisket. Jeg fortalte om fisken, og anbefalte dem og gjøre et forsøk der nede etterhvert.
Old Pastor var noe treg så de dro med en gang. Selv dro jeg tilbake til Buggehytta og fikk meg noen timer på øyet.

Jeg våkna opp, noe mutt og med blodsprengte øyne, men fremdeles i min veltrente kropp. Fortsatt med den tapte laksen ferskt i minnet.
På kjøkkenet satt kapteinen og hele hans besetning. Det var stille, alt for stille tenkte jeg, og det ante meg at noen hadde noe å fortelle.
Joda, onkel Ola - for anledningen bursdagsbarnet, hadde fått på en kjempe laks på samme stedet rett etter at han kom ned. Den veide 14,2 kg, og var et prakteksemplar av en sølvblank laks.

”fisken satt i en krok oppe og i fremkant av saksa. Det var en skikkelig skade i underkjeven også, men det var på samme side, så den har muligens vært litt låst i starten av fighten. Alternativt var den nylig kjørt på av en annen fisker”, sitat onkel Ola.

Gruppen landet totalt 8 flotte lakser på totalt tre døgn, og gikk opp gjennomsnittlig 6 kg hver på vekta.

Jeg vil igjen få takket for invitasjonen, maten, det flotte selskapet og for at jeg igjen fikk muligheten til å være med på nok et eventyr i Norges vakreste elv.

 

Ønsker dere alle


EN RIKTIG GOD JUL & ET GODT NYTT ÅR

 

Harry Hole

-        alkoholisert, venneløs, skjeggete og i opposisjon til ledelsen      -

Old Pastor / Kuvelda - Lærdalselva. CLICK ON PICTURE TO ENLARGE